Icebug Haze RB9X GTX – Langtidstest

Etter ti måneder begynte det å komme små hull i overdelen. Det høres kanskje ut som kritikk, men med mitt bruksmønster er det nesten utrolig bra.

Jeg har aldri før skrevet en oppfølger til en skotest. Men Icebug Haze RB9X GTX har klart noe ingen andre sko i hylla mi har klart, og da føles det feil å bare la den ligge begravet i en test fra i fjor høst.

Kort fortalt har den vært førstevalget mitt gjennom en hel høst og vinter, og helt inn i sommeren – og den er fremdeles i bruk. Overdelen har til slutt begynt å gi etter, men det tok så lang tid at det egentlig er hele poenget med denne oppfølgeren.

• Les den opprinnelige testen: Test: Icebug Haze RB9X GTX

Hvorfor min slitasjetest er litt annerledes

Jeg har et uvanlig høyt aktivitetsnivå. Selv på de travleste dagene ligger jeg sjelden under 40–45 000 skritt. Det er ikke noe jeg skryter av, det er bare sånn hverdagen min ser ut, og det gjør at sko slites ned i et tempo de fleste ikke kjenner seg igjen i. Normalt bruker jeg opp et par sko på et par måneder, og da roterer jeg ganske heftig mellom mange forskjellige sko i tillegg.

Ha det i bakhodet når du leser resten – tallene mine er ikke overførbare til de fleste. Går du tur to–tre ganger i uka, skal du gange levetiden jeg beskriver ganske kraftig opp.

Etter noen år med dette har jeg blitt ganske bestemt på hva som fungerer til hva, og minst like bestemt på hva som ikke gjør det. Så når én sko blir stående som førstevalg gjennom en hel høst og vinter, foran et helt lager av alternativer som står klare, sier det litt.

Overdelen: ti måneder mot to

De fleste tursko har en yttersåle som tåler bruk år etter år. Problemet mitt har nesten alltid vært overdelen, og helt spesifikt knekken over tåleddene. Der oppstår det små hull, GORE-TEX-membranen gir opp, og neste regnvær gir meg et lite, herlig basseng inni skoen.

Med de fleste sko jeg bruker skjer dette etter et par måneder. Med Icebug Haze RB9X GTX tok det ti.

Nå har den ene skoen fått noen små hull i knekken, og i praksis betyr det at den ikke lenger er hundre prosent vanntett. Men ti måneder med mitt bruksmønster er nesten utenkelig – det er rett og slett den lengste levetiden jeg har opplevd på dette punktet, noensinne.

Det pinlige er at jeg heller ikke har impregnert dem underveis – der er jeg fryktelig dårlig. Skoen har altså klart seg helt på egen hånd, uten et snev av vedlikehold fra min side (og til tider nesten litt mishandling…). Hva den hadde klart med jevnlig impregnering vet jeg ikke, men jeg mistenker at jeg har gjort den en bjørnetjeneste.

Mye av forklaringen tror jeg ligger i kombinasjonen av det tette mesh-materialet, GORE-TEX Invisible Fit-løsningen og den integrerte tungen – færre sømmer og overganger betyr rett og slett færre steder skoen kan gnage seg i stykker.

BOA-strammingen: Enkelt og greit genialt

Så er det BOA-strammingen. Har du først begynt å bruke den, er det vanskelig å gå tilbake til lisser.

Det handler ikke bare om at det går fort, men om at du kan justere underveis uten å stoppe og knyte om på nytt. Går det oppover og foten glir framover, vrir du et halvt hakk til. Hovner foten opp etter fire timer, slipper du et hakk ut med en fingerbevegelse. Med lisser blir det som regel bare med tanken, for du orker sjelden å sette deg ned og gjøre noe med det.

Det spiller ekstra godt sammen med passformen på skoen. Haze er relativt romslig, med god plass i tåboksen og over vristen, og romslige sko har ofte den svakheten at foten får bevege seg litt for fritt. Her løser BOA det – du får plassen når du vil ha den og låser den når du trenger det, og treffer riktig innstilling med én gang i stedet for å prøve deg fram med lisseknuter.

Yttersålen er fremdeles god

Yttersålen ser til sammenligning nesten helt uslitt ut, bortsett fra helt ytterst ved hælen – noe som nok skyldes måten jeg går på. Knastene har ikke rundet seg av slik jeg er vant til, og grepet er like godt som den dagen jeg tok skoene ut av esken. På våt stein og glatt tredekke merker jeg ingen forskjell i det hele tatt.

Det synes jeg er verdt å nevne, for myke gummiblandinger pleier å være en avveining – du får bedre grep, men betaler for det i levetid. RB9X gir meg grepet uten å gå på bekostning av levetiden, og det er en av tingene som gjør at jeg fortsatt er så fornøyd med skoen.

Slik bruker jeg den i dag

Skoen er fortsatt i bruk. Rollen har bare endret seg litt – fra å være allværsskoen min til å bli turskoen jeg tar på i oppholdsvær og lett regn, og der gjør den fremdeles jobben helt utmerket. Skal jeg ut i skikkelig styrtregn eller vasse gjennom myr, velger jeg noe annet. Jeg har faktisk allerede skaffet meg enda et par.

Ellers er følelsen lite forandret. Skoen er fortsatt lett, stødig og vridningsstabil, noe jeg merker godt på ujevne stier og steinete partier. Dempingen er komfortabel uten å bli myk og sviktende, og det er nettopp den balansen som gjør at den fungerer like greit på asfalt og grus som i terrenget.

Skulle jeg valgt én sko i sommer

Måtte jeg plukket ut én eneste sko til å traske gjennom Rondane eller en annen nasjonalpark med lettgått terreng i sommer, hadde det blitt Haze. Den er lett nok til å gå langt i, stødig nok til at jeg glemmer at jeg har den på, og komfortabel nok til at føttene ikke føles helt ødelagt etter mange kilometer på beina.

Er det noe å sette fingeren på?

Det åpenbare er at membranen til slutt ga tapt i «knekken» foran ved forfoten. Jeg mener fortsatt at ti måneder er sterkt, men ærligheten byr på at det er akkurat her skoen svikter først – som på alle andre GORE-TEX-sko jeg har brukt. Har du et normalt turtempo, snakker vi trolig om flere år, men det er likevel her du bør se etter når du sjekker slitasjen.

Fakta

• Vekt (herre/dame): 375 g / 305 g
• Dropp: 7 mm
• Membran: GORE-TEX Invisible Fit (PFAS-fri)
• Yttersåle: RB9X
• Stramming: BOA
• Veiledende pris: 2 099 kr
• Testperiode: oktober 2025 – juli 2026, fortsatt i bruk.
• Vanntett til: ca. ti måneder ved mitt bruksmønster

Konklusjon etter ti måneder

Icebug Haze RB9X GTX fikk 94 % i den opprinnelige testen. Jeg kunne like gjerne ha gitt 100. At overdelen har begynt å slippe gjennom vann etter ti måneder er ikke et argument mot skoen – det er tvert imot den lengste tiden noen sko har klart det hos meg, med god margin.

Og skoen er ikke ferdig med det. Den er fremdeles komfortabel og stødig, og yttersålen ser ut til å ha mange måneder igjen i seg. Den har rett og slett bare skiftet rolle, fra allværssko til godværssko, og den er fortsatt en av dem jeg bruker mest.

Det er derfor jeg skriver dette. Ikke fordi skoen er ny, men fordi den fortsatt er den jeg griper etter når jeg skal ut døra – og det sier mer om en sko enn noen førstegangstest noensinne kan.

• Se også: Test: Icebug Arcus 2 RB9X GTX
• Se også: Alle tester av fjellsko og tursko